Om Finskstøveren
 

Les om rasestandaren for Finskstøver: Rasestandar Finskstøver

Rasestandard
Fastställd av Finska Kennelklubben 1988, SKK 5 juni 1990. Kilde: Svenska Støvarkluben

Hemland: Finland. 

Bakgrund/ändamål.Finsk stövare har en brokig bakgrund. Rasen grundades på svensk stövare (senare hamiltonstövare), rysk kostromstövare, foxhound, harrier, kerry beagle och schweizisk stövare. Berörda rasers andel kan ej anges.

I 1893 togs initiativ för att genom målmedveten avel skapa en homogen ras. I 1932 kunde den första rasbeskrivningen för finsk stövare fastställas och 1948 beslöts att stamboken skulle stängas.I våra dagar är finsk stövare en homogen ras som användes vid jakt på hare och räv.

Helhetsintryck: Finsk stövare är en medelstor, tydligt rektangulär trefärgad hund, kraftig men inte tung och med tydlig könsprägel. Den är lugn, energisk och vänlig. 

Huvud: Huvudet skall framifrån sett vara jämnbrett. Hjässan skall vara välvd och ögonbrynsbågarna tydligt markerade. 

Pannan skall, från sidan sett, vara något välvd med svagt markerat stop. 

Nospartiet skall vara långt, (avståndet från nosspetsen till den inre ögonvrån ungefär lika långt som från inre ögonvrån till nackknölen). Nospartiet skall vara utmejslat under ögonen. Nosryggen skall vara rak och parallell med skallens överlinje, uppifrån sett nästan jämnbred. 

Nackknölen skall vara väl markerad. 

Nosspegeln skall vara väl utvecklad med svart pigment, näsborrarna skall vara stora och rörliga.

Överläppen skall vara tunn och vackert rundad.

Ögon: Ögonen skall vara mörka och framåtriktade med lugn och uppmärksam blick. 

Öron: Öronen skall vara långa och ansatta så att örats främre kant ligger intill huvudet. Bakkanten är riktad utåt med öronspetsen nästan framåtriktad. 

Bett: Saxbett. 

Hals: Halsen skall vara medellång, rak och torr. 

Kropp: Ryggen skall vara medellång och muskulös. 

Ländpartiet skall vara kort, kraftigt och svagt välvt. Korset skall vara välutvecklat och kraftigt och skall, från sidan sett, bilda en vackert välvd fortsättning av rygglinjen. 

Bröstkorgen skall vara djup med väl välvda revben och nå till armbågen. Förbröstet skall vara tydligt markerat. Buklinjen skall vara svagt uppdragen. 

Fram- och bakben: Skuldrorna skall vara tillbakalagda och kraftiga och väl anlagda mot kroppen.

Överarmen skall vara ganska lång och välvinklad. 

Armbågarna skall vara rakt bakåtriktade och underarmen rak och kraftig. 

Mellanhanden skall vara fjädrande. 

Bakbenen skall vara kraftigt vinklade. En linje dragen längs bakbenets främre kant skall välva sig jämnt med flanken, över knäet till tassen. 

Låren skall vara breda och väl muskelfyllda. 

Knäet skall vara riktat rakt framåt.

Tassar: Tassarna skall vara höga och ha fjädrande trampdynor, mellan tårna och på sidorna skyddade av tät hårbeklädnad. 

Svans: Svansen skall vara kraftig, jämnt avsmalnande och hängande nå ungefär till hasleden. Den bärs vanligen i linje med ryggen eller lägre. I rörelse skall ej svansen bäras över rygglinjen. 

Rörelser: Rörelserna skall vara lätta, elastiska och vägvinnande. 

Stående:Markavståndet mellan fram- och bakbenen är detsamma som kroppslängden eller något längre; avståndet mellan frambenen detsamma som bröstets bredd och mellan bakbenen minst lika brett som framtill.I stående skall hundens nosspets befinna sig i nivå med rygglinjen eller något högre. 

Päls: Medellång, åtliggande, rak, tät, något sträv päls. Pälsen på svansen lika som på kroppen. 

Färg: Trefärgad. Svart mantel. Varmt rödbrun färg på huvud, öron, kroppens undersida, skuldror, lår och ben. Vita tecken med önskvärd vit bläs. Vita tecken vanliga på hals, bröst, benens nedre del och svansspetsen. 

Mankhöjd Idealhöjd hanhund 57 – 59 cm, tillåten avvikelse 55 – 61 cm. Idealhöjd tik 54 – 56 cm, tillåten avvikelse 52 – 58 cm. 

Fel: Varje avvikelse från standarden är fel och skall bedömas i förhållande till hundens förtjänster, helhetsintryck och konstitution.

 

Harejakt

 
Kilde: Erik Skybak 

Grunnprinsipper for harejakt

Når jegeren kommer til det området hvor jakten skal foregå slippes hunden løs. Hunden skal nå, helt selvstendig søke for å finne stedet der haren har satt seg inn for dagen. Haren er en natterangler og kan ofte forlate beiteplassen tidlig om morgenen. Hunden kan ha store vanskeligheter med å finne gjemmestedet.

Når hunden finner harens gjemmested løper haren ut i stor fart. Hunden skal da forfølge den i en hissig los.

Haren tar ofte mindre turer i terrenget der den er godt kjent, og vender tilbake til uttaket. Derfor kan jegeren ta post i nærheten av uttaket og skyte haren der. Dette er en meget forenklet beskrivelse av harejakten. Harejakten er langt mer allsidig og spennende enn det enkle mønsteret som er beskrevet ovenfor. Det avhenger blant annet av årstid og værforhold. 

Været er av stor betydning for utfallet av harejakten. Det viktigste er kanskje ikke hva slags vær det er under selve jakten, men været i de foregående timene kan ha meget stor betydning. Selv erfarne harejegere har vanskelig for å bedømme om en værtype er gunstig eller ikke. Været kan ofte se lovende ut, men så oppdager man det stikk motsatte, og forholdene virker ganske håpløse.

Som oftest går jakten best i skyet, stille og kanskje litt kjølig vær. Men det hender også at losene kan gå meget bra selv om det kommer noe nedbør i form av regn eller snø. Det dårligste jaktværet er sterk vind. Hunden har da vanskelig for å holde et sammenhengende jag, og for jegeren er det umulig å holde kontakt med losen. Hvis det har regnet, med etterfølgende frost eller snø etter at haren har satt seg inn, kan det være meget vanskelig for hunden å finne ut av nattråkket, og haren sitter da ganske trygt i sitt leie.

Harejakt med drivende hund har lange tradisjoner

Denne jaktformen med «los på drevet halsende hund» kan føres tilbake til midten av 1600-årene da tyske offiserer kom hit til landet i forbindelse med opprettelse av den norske hær. Disse hadde med seg støvere som de benyttet til jakt på hare. Det er altså tyskerne som var våre læremestere når det gjelder denne populære jaktformen.

Harejakt med hund drives over det meste av landet, men lite i de nordligste fylkene og på Nordvestlandet. Denne jakten kan drives både som enmannsjakt og som selskapsjakt. En medvirkende årsak til harejaktens popularitet er at jakttiden er relativt lang.

I tidligere tider var det ganske alminnelig å jage med to hunder. Slike samjagde hunder kunne det være en sann fornøyelse å høre på, men av hensyn til rådyr og tamme beitedyr, særlig sau, er det meget uheldig å slippe to hunder sammen. Det kan resultere i tragedier som man ellers ville ha vært spart seg for. Selv om begge hunder hver for seg regnes som sikre for både rådyr og sau, skal det lite til før de hisser hverandre opp.

Oppjaging av haren

Selve jakten begynner først når hunden har utredet nattfoten og kommet til harens oppholdssted (dagleie). Det finnes ingen regel for hvor haren har satt seg inn for dagen. Det hevdes nok av enkelte at været spiller en viss rolle for hvor haren søker leie, men lang erfaring tilsier at det er få holdepunkter for en slik antakelse. Det er jo også hunden som skal løse denne oppgaven og ikke jegeren. 

Det er ofte en meget vanskelig oppgave harehunden har når den skal finne ut av alle krumspringene som haren gjør i løpet av en natts beitetråkk. Det er lite lukt etter harens poter så det er andre dufter som må hjelpe hunden til å finne haren. Dufter etter harens pust, lukt som henger igjen i vegetasjonen, spor etter beiting og lort. Alt dette henger igjen etter harens rute og danner grunnlaget for at hunden finner harens hvileplass.

Hos harehunden, som hos alle andre jakthunder, er luktesansen den viktigste egenskapen. En hund med god nese klarer å skjelne fra hverandre de forskjellige luktene. Den kan på grunnlag av dette avgjøre sporets alder og viltets bevegelsesretning. 

Harehundens måte å jage på kan variere endel. Noen er mer høytsøkende, mens andre opptrer nokså spornøye og går med nesen i bakken. De beste hundene finner man blant dem som benytter seg av begge de her nevnte måter å forfølge haren på. 

En høytsøkende hund er nok i mange tilfeller noe raskere til å finne harens gjemmesteder i motsetning til en spornøye hund, som bruker lengre tid på å finne ut av beiteplassen. Det kan nok diskuteres hva som er det mest effektive. Den hunden er best som utnytter de aktuelle forholdene, som terreng, vegetasjon og vitringsforhold. Hvis en hund er utpreget spornøye, bruker den ofte lang tid og slår tilbake til området der teften sitter godt. Den ideelle hund har god nese og intelligens, og som benytter seg av den mest gunstige framdriften etter forholdene.

Oppførsel under jaget

Når hunden har funnet fram til haren og støkker den ut, starter losen gjerne med et heftig beskrik noe som tilkjennegir at hunden ser haren. Men ganske snart kommer haren så langt foran at den nære kontakten er slutt, og da går losen over i roligere takt. 

Hvis losen begynner med mer rolig losføring allerede i startfasen, kan man som regel gå ut fra at haren har forlatt sitt leie før hunden har hatt mulighet til å støkke den ut. Det er ikke så sjelden at dette forekommer. Det at hunden beskriker haren og så går over i roligere losføring, utgjør nok høydepunktet for harejegeren på stille høstdager.

Som regel drar haren ut i stor fart, og først når den får ristet hunden av seg, begynner den å lage avhopp og returspor. På den måten kommer hunden i vanskeligheter. Haren sitter ofte og trykker og følger losen til hunden kommer så nær at den finner det klokest å ta nye turer.

Harens oppførsel under losen påvirkes også av måten hunden jager på. De raske overværsjagende hundene har, under forutsetning av at de har god nese og bruker fornuft, en slik losføring at haren får mindre tid til å foreta alle de krumspring den er en mester til å lage. Losen blir derfor mer sammenhengende, noe harejegerne setter stor pris på.

Skyting og treff

Harejegerens våpen er hagle. Treffmønsteret må utprøves med forskjellige patroner og ulike haglstørrelser. En patron som passer godt i én hagle, går ikke nødvendigvis like bra i en annen. Det er også viktig å kjenne temperaturens innvirkning på våpenet. Harejakten drives ofte når det er frost sent på høsten og om vinteren, og kulde kan da påvirke et våpens effektivitet.

Hvis man vil bli en flink harejeger, er det nødvendig å trene en del før man kommer på en harepost. Banetrening hvor man kan øve seg i raske skudd på leirduer, er av største betydning og bør være obligatorisk for alle harejegere.

Haren kan komme i voldsom fart og da er det ikke tid til omsikting. En hare som bare skimtes mellom trær og busker, skal man ikke under noen omstendighet skyte på. Risikoen for skadeskyting er altfor stor. Harejakten har jo den fordelen at det kan komme flere og bedre sjanser når losen fortsetter og haren går de samme rutene.

En erfaren jeger oppdager ganske snart om det er en unghare som er i losen. Den stikker som regel småturer i mange retninger, slik at det bare blir en hakkelos. En slik liten hare er det ingen tilfredsstillelse å skyte, man bør så snart som mulig få koblet hunden og la ungharen få være i fred.

Harens pels er forholdsvis tynn, og en hare som er truffet dør lett. Likevel er det ikke til å unngå at enkelte blir skadeskutt.Med hagleskyting er muligheten for å skade ganske stor, men hvis det er sporsnø er det som regel lett å registrere om haren er skadd eller ikke.

Det er ikke fornuftig at jegeren begynner å oppspore den skadeskutte haren. Det beste er å la hunden fortsette jaget. Hvis haren er en del skadd, tar det som regel ikke så lang tid før hunden innhenter den og sørger for rask avliving. Jegeren vil ganske sikkert kunne konstatere om det hele er avsluttet. Da bør han så fort som mulig forsøke å finne fallstedet, ettersom det er mange hunder som vil begynne å ete haren. 

Etter et vellykket skudd er det vanlig å rope «dot» hvis det er flere jegere på laget. Dette uttrykket er av tysk opprinnelse og betyr at viltet er felt og at losen opphører. Den første behandlingen av byttet er skytterens oppgave. Det hører med til de grunnleggende kravene til en jeger at han selv klarer å ta vare på sitt bytte.

Etter fellingen

Haren åpnes straks etter fellingen, og hunden og jaktlaget bør være på plass slik at alle tar del i denne avsluttende fasen av jakten. Hunden bør kobles, slik at den ikke i sin iver drar ut og begynner å lete etter ny fot i det samme området hvor losen kanskje har pågått i lang tid. Dette kan ofte være tilfelle med unghunder, og de bør vennes til å roe seg ned etter en vellykket jakt.

Før åpningen tømmes harens urinblære ved at man løfter forparten opp og klemmer lett under magen. I mageskinnet gjøres et lite snitt i lengderetningen. Tarmer og magesekk fjernes varsomt. Hinnen mellom mage og brysthule åpnes, og hjerte og lunger trekkes ut. Bekkenet bør knekkes, slik at endetarmen med lortbønner kan fjernes og rengjøres. En uerfaren jeger kan ofte overse denne detaljen, men den er viktig og bør gjøres.

Av indre organer tar man vare på hjerte, lever og nyrer. De fleste jegere gir dette til hunden som belønning for vellykket los, sammen med blodet som har samlet seg i kroppshulen. Tarmer og magesekk bør ikke gis til hunden.

Det er best å la haren ligge på magen etter at alle innvollene er fjernet, slik at resten av blodet fra buk og brysthule kan renne ut. I den åpne magen legges gran- eller einerbar. Dette hindrer at bukveggene klistrer seg sammen, og minsker dermed risikoen for at kjøttet blir skadd. Barknippet må ikke være altfor tett, men gi rikelig med rom for å få luften til å sirkulere.

Til frakt av haren er ryggsekken naturlig å bruke. Hvis man for renslighetens skyld legger haren i en plastpose, må man ta dyret ut av posen straks etter at man har kommet til hytta eller hjemmet ellers vil kjøttet bli skadd. En tett plastpose er ikke egnet til oppbevaring av kjøtt som skal henges luftig for å bli mørt. Temperaturen spiller en viktig rolle for hvor lang tid en hare bør henge, men på kjølige høstdager kan vel 5½ døgn være passende. Men det må ikke være så kaldt at kjøttet blir frossent, da blir det ingen mørning.

Utstillinger

Utstillingene som har en lang tradisjon i harehundverdenen, arrangeres bare av klubbene. Disse er viktige siden mellom 80-90 prosent av alle harehunder blir vist fram her. 

Utstillingene bidrar til å skape oversikt over det hundemateriellet vi rår over. Rasestandardene beskriver et stort antall eksteriøre egenskaper – mange av disse er ikke så viktige i jaktsammenheng. Hvordan hode eller farger er, er ikke så viktig for jakthunden. 

I avlsrådsarbeidet fester en seg i første rekke ved det funksjonelle eksteriør slik som vinkler, kryss og labber. Gemyttet tillegges også stor vekt. Ofte er det slik at hund hund som har et godt gemytt, er lettere å forme og blir lettere gode jakthunder.

Jaktprøver

Det overordnede mål for all virksomhet i harehundverdenen er å avle frem gode jakthunder. Denne avlen har også en langsiktig mål: Dette må gjøres på en slik måte at jakthunder vi overlater til de generasjoner som kommer etter oss er minst like gode som de vi i dag har. 

I de siste årene har det skjedd en utvikling når det gjelder jaktprøver. Tidligere var det slik at det var bare en liten del av hundene, kanskje noen få prosent, som kom på jaktprøve. Dommeren skrev ned i en protokoll hva som skjedde i løpet av dagen. 

I en oppstartingfase var disse jaktprøvene viktige, men etterhvert som utviklingen gikk fremover, tvang det seg fram endringer. Det ble i 80-90 årene arrangert langt flere prøver enn før slik at langt flere hunder kom på prøve og dommernes norske stiler fra jaktprøvene ble avløst av tallkarrakterer. 

Bruk av tallkarrakterer, som i begynnelsen møtte noe motstand, må oppfattes som er tilpassning til EDB-alderen. Å uttrykke hundenes jaktprestasjoner gjennom tall, la grunnlaget for å analysere nærmere arvbarheten for de jaktegenskaper som ble registrert på jaktprøver. For første gang ble det ved den siste revisjonen av jaktprøvereglene (som gjøres gjeldende for denne jaktsesongen) gjennomført en arvbarhetsundersøkelse. Resultatet var vel ikke så oppløftende siden arvbarheten for de registrerte jaktegenskaper viste seg å være liten. Imidlertid ga dette grunnlag for endringer og data for dette vil gi grunnlag for en ny arvbarhetsundersøkelse når en ny revisjon skal gjennomføres om tidligst 5 år.