Utarbeidet 2013 av Avlsråd/nemd FFN og NHKF som
supplemang til retningslinjer for Finskstøver.
RAS foreligger ikke for alle raser av drivende hunder i gruppe 6/4. Noen av disse rasene er tallmessig så små at grunnlaget for å utarbeide en utvidet RAS ikke er til stede. For disse rasene må en henvise til NHKFs generelle retningslinjer for avl.
versjon 1, juni 2013
Innledning
Norske Harehundklubbers Forbund (NHKF) organiserer drivende hunder i FCI-gruppen 6/4 som kan brukes til jakt på hare, rådyr, hjort, rev og andre rovdyr. NHKF har opprettet 10 avlsråd for de 10 mest anvendte harehundrasene vi benytter i Norge; 8 for langbeinte hunder, og 2 for småhunder som foruten jakt på hare og rev også kan brukes til jakt på rådyr og hjort (beagle og drever). Det er for disse 10 rasene det er utarbeidet RAS.
Harejaktens historie; bakgrunn og utvikling
I vel 350 år har harejakt med drivende hunder vært kjent i Norge, men på kontinentet er jaktformen betydelig eldre. Greske skrifter nevner harejakt med drivende hunder flere hundreår før Kristi fødsel. Norske embedsmenn som besøkte europeiske land ble nok kjent med jaktformen på sine utenlands-ferder, men det var opprettelsen av den norske hær omkring 1650, som for alvor førte den hit til landet. Tyske offiserer som ble hentet for å bygge den norske hæren bragte støvere med seg, senere også tyske bergverksfolk og ingeniører. Etterlevninger etter tyske jakttradisjoner finner vi i de språklige uttrykkene los og dot som er velkjente begreper som brukes den dag i dag. Fra begynnelsen av ble jakten utøvd vesentlig av overklassen, men den bredte seg snart til middelklassen og til slutt til de lavere lag av befolkningen. Så populær ble jaktformen at det på 1800-tallet var harehunder på nesten hver eneste gård i enkelte distrikt. De harehundene som fantes i landet da, hadde varierende utseende og jaktegenskaper. Med økende jaktinteresse ble etterspørselen etter gode hunder større, og en mer bevisst avl tok fart for alvor på slutten av 1800-tallet. I 1898 ble Norsk Kennel Klub stiftet, og i 1902 så Spesialklub for norske harehunde dagens lys. De tre norske harehundrasene dunker, hygenhund og haldenstøver kan alle føre sine aner tilbake til begynnelsen eller midten av 1800-tallet. Mer om dette under de enkelte rasene.
Utøvelsen av avlsvirksomheten har variert med så vel velstandsutvikling som innsikt i genetikk. I riktig gamle dager paret man av praktiske og økonomiske grunner helst med nabogårdens hund, mens mange i dagens velstandssamfunn reiser land og strand rundt for å pare tispa med den «optimale» avlshannen. Jegerkorpset har til alle tider vært kvalitets-bevisste, og i og med at jakten setter hundene på svært krevende, fysiske utfordringer, så har rasene utviklet seg til å bli funksjonelle, sunne og sterke. Valper selges nesten utelukkende til jaktformål, kanskje med et visst unntak av beagle, som i noen tilfeller også kjøpes som rene selskapshunder eller showhunder. Jakthunder til tross; alle rasene er i hovedsak også rolige og veltilpassede familiehunder. Men i og med at de nesten ute-lukkende brukes til jakt, så veies hundenes avlsverdi mye ut i fra jaktegenskaper selv om det også er andre kriterier. De langbeinte harehundrasene skal for eksempel ikke jage rådyr eller annet klauvvilt. Derfor har formbare hunder vært vektlagt til avl. Vi ser i dag at mange hunder bare jager den(de) viltsorten(e) som eieren ønsker. Anbefalte avlshunder må vise til resultater fra så vel jaktprøver som utstillinger, samt ha god helse og være innenfor de rammer og retningslinjer som NKK og NHKF setter. NHKFs retningslinjer for avlsvirksomhet inngår i de rasespesifikke avlsstrategiene (RAS) og er en generell tilpasning til de raser som NHKF har ansvar for.
RETNINGSLINJER FOR AVLSARBEIDET I NORSKE HAREHUNDKLUBBERS FORBUND
- Hovedmålsetting for avl av harehunder
- Virkemidler
- MÅLSETTINGER
Målsettingen for vårt avlsarbeid skal være å forbedre rasenes jaktlige egenskaper, helse og eksteriør. Noen mål er langsiktige, andre kan oppnås raskere. I dette krysningspunktet må imidlertid aldri hensynet til rasenes helse og avlsbredde vike for kortsiktige ønsker som ikke gagner rasene på sikt.
Hvis en ser på jaktegenskaper, så er det stor enighet om at nivået på dagens hunder er høyere enn det noen gang har vært. Tiden er derfor inne til i større grad å rette fokus på avlsbredde og helse. Dette for å sikre rasenes eksistens også til kommende jeger-generasjoner.
Langsiktighet er en særdeles viktig grunnpilar i alt avlsarbeid, og det er derfor viktig at egenskapene i avlsmålene er godt gjennomtenkt slik at det kan holdes konstant over tid. Følgende momenter hører inn i rasenes overordnede avlsmål:
– Helse
– Jaktegenskaper
– Gemytt/psykisk helse
– Eksteriør
Avlsarbeidet må tuftes på resultater fra forskermiljøer i kombinasjon med erfaringer i egne rasemiljøer. Jaktegenskapene skal utvikles i retning av styrbar jaktlyst og høyere effektivitet i samsvar med de egenskaper som vektlegges i vårt jaktprøvereglement og vår jaktkultur.
Mentaliteten må utvikles i samsvar med krav stillet av hele samfunnet. Det søkes utviklet en høy aggressivitetsterskel. Hundene må være lett dresserbare, og det bør tilstrebes naturlig buferenhet. De langbeinte rasene bør tilstrebes naturlig klovdyrrenhet. Det må tilstrebes god helsetilstand og et funksjonelt rasetypisk eksteriør.
En er nødt til å bestemme seg for hvilke egenskaper det skal legges vekt på, og om disse skal ha tilnærmet lik vekt eller om noen er viktigere enn andre. Det er viktig å presisere at jo flere avlsmål vi har, jo saktere går framgangen. Utvalgskriteriene må heller aldri bli så idealistiske at de utelukker for mange hunder fra avl. Da begrenses avlsbredden med de negative følger det gir.
- VIRKEMIDLER
A – REGISTRERING AV HUNDENES AVLSVERDI
Det må selvsagt legges vekt på egenskaper som er arvelige og som i størst mulig grad bygger på faktiske opplysninger som kan registreres (jaktprøver og utstillinger), men en kommer ikke utenom at noen egenskaper, for eksempel gemytt og enkelte helseaspekter, ikke blir registrert i noen form for objektive tester. Her vil en være avhengige av den enkelte oppdretters og hannhundeiers redelighet.
For å lykkes med avlsarbeid er den viktigste oppgaven å finne fram til de hundene som avlsmessig er best, dvs søke å finne individer med genetisk utrustning for ønskede egen-skaper. Et individs avlsverdi (genotypen) ser en lettest i ettertid, på individets avkom. Det er vanskeligere å finne genotypen før hunden er prøvd i avl. Individets egenverdi eller bruks-verdi (fenotypen) som vi registrerer på jaktprøver og utstillinger er ett element i utvelgelsen, men det er like viktig å se på nære slektningers egenskaper. Et individ med høye egenprestasjoner er nødvendigvis ikke en hund med tilsvarende høy avlsverdi. For å finne fram til gode avlshunder må en kombinere individets egne prestasjoner med de nærmeste slektningers.
B – BEGRENSE ØKNING AV INNAVL
En bør søke å begrense økningen av innavlsgrad fordi økt innavlsgrad reduserer den genetiske variasjonen og dermed også mulighetene for avlsmessig framgang. Innavl øker dessuten i betydelig grad faren for opptreden av arvelige defekter.
En absolutt grense for slektskapsparinger skal være det som tilsvarer paring mellom fetter/kusine og som gir en innavlsgrad på 6,25 % målt i fem generasjoner. Så høy innavlsgrad som 6,25 % bør imidlertid kun brukes i små raser som en nødløsning for å berge populasjonens størrelse. I større raser bør innavlsprosenten ligge betydelig under denne grensen. Høyere innavlsgrader kan i helt spesielle tilfeller tillates for å teste om det finnes eventuelle defekte gener til en hund som er mye brukt i avlen.
Antall avlshanner og avlstisper i forhold til den totale populasjon bestemmer den virkelige (avlsmessige) størrelsen på rasen, også kalt effektiv populasjon. I utgangspunktet skal ingen hannhund ha flere avkom etter seg enn 5 % av summen av fem årsproduksjoner. I store raser bør grensen settes lavere, mens i små raser kan den settes høyere. For hannhunder som brukes i flere land er det nødvendig med samarbeid over landegrensene for å holde oversikt over hvor mange avkom avlshannen har etter seg.
Hvert enkelt avlsråd skal beslutte hvor mange kull, eventuelt hvor mange valper, det er forsvarlig at tispene får ha.
Det er viktig at avlsrådet formulerer klart hvilke objektive krav som stilles for hunder som anbefales til avl, så som jaktprøve- og utstillingsresultater med mer. Også dette bør variere etter rasenes størrelse. En rase med større avlsbredde vil kunne sette betydelig strengere krav enn en rase med mer moderat eller liten avlsbredde.
C – GENERASJONSINTERVALL/SIKKERHET OM AVLSVERDI
Lengden på generasjonsintervallene er av betydning for hastigheten på den avlsmessige framgangen. Problemet er imidlertid at en på unge hunder ikke har en så sikker informasjon om avlsverdien som på eldre hunder. Lovende unghunder kan med fordel anvendes. Så snart en har informasjon om avkommenes prestasjoner, må videre bruk vurderes på nytt. Hunder med dårligere prestasjoner på avkommene enn gjennomsnittet, bør kuttes ut fra avl.
For hunder som gir bedre avkom enn gjennomsnittet, bør en begrenset videre bruk anbefales. Gode avlshunder må imidlertid også brukes med forsiktighet. Det er bedre å sette deres unge avkom fortere i avl, framfor å bruke det gode opphavet for mye.
Avlsdyrenes alder ved parring skal registreres, og det skal beregnes en gjennomsnittsalder for hannhunder og tisper for hver paringssesong.
Målsettinger fram til 2019 for samtlige ti raser:
- å søke å beholde, eller helst øke registreringstallet på det nivået det ligger i 2013.
- å påvirke til økning i antallet som starter på jaktprøver og utstillinger.
- å beholde og helst forbedre rasenes jaktlige kvaliteter.
- å minske defekter/sykdommer.
- å beholde og helst forbedre rasenes mentale status.
- å beholde og helst forbedre rasenes eksteriør.
Tiltak for å nå de foresatte målene:
- å sørge for at avlsrådene besitter tilstrekkelige ressurser så vel faglig som økonomisk til å kunne iverksette våre felles mål.
- å drive opplysningsvirksomhet på arrangerte møter, gjennom Harehunden og på NHKFs nettside.
- å stimulere lokalklubber, avlsråd og raseringer til å jobbe for felles mål.
- å stimulere klubbene til å igangsette tiltak som kan rekruttere flere til vår jaktform, spesielt ungdommer og kvinner.
Krav til avlsrådene:
- holde seg godt orientert om rasens utvikling hva gjelder jaktegenskaper, mentalitet, helse og eksteriør.
- sørge for tilstrekkelig genetisk bredde, jfr. «Retningslinjer for avlsarbeidet i NHKF».
- være skolert i elementær avlslære. Dessuten påhviler det medlemmene et ansvar om å holde seg godt informert.
- bidra med sin kunnskap til rasemiljøene, enten i tidsskrifter, på hjemmesider eller på samlinger.
- rapportere virksomheten på standardiserte rapportskjemaer utarbeidet av NHKF. Følgende opplysningene skal være grundig beregnet og besvart:
- Antall forespørsler
2. Antall anbefalte
3. Antall godkjente
4. Antall avviste
5. Antall paringer
6. Antall fødte kull av anbefalte/godkjente paringer
7. Antall fødte valper av anbefalte/godkjente paringer
8. Gjennomsnittlig kjønnsfordeling i kullene
9. Gjennomsnittlig kullstørrelse
10. Antall hanner brukt til kullene
11. Gjennomsnittlig alder på hannene
12. Gjennomsnittlig alder på tispene
13. Gjennomsnittlig innavlsprosent (5 generasjoner)
14. Høyeste og laveste innavlsprosent beregnet i 5 generasjoner
Videre skal det leveres årsrapport og regnskap til NHKF. Leveringsfrist er 1. februar for den foregående avlssesongen. En avlssesong strekker seg fra 1. jan. t.o.m. 31. des..
Utarbeidelsen av RAS
Retningslinjer for avlsvirksomheten i NHKF (som gjengitt over) var ute til høring i avlsrådene høsten 2011. Deretter ble det sendt på høring til klubbene. På Represen-tantskapsmøtet i 2012 ble retningslinjene vedtatt uten innsigelser. I 2013 ble RAS ut-arbeidet for de enkelte raser. Avlsrådene i samarbeid med avlsrådskontakten i NHKF sto i det alt vesentlige for utarbeidelsen.
Finskstøver
Rasens historie; bakgrunn og utvikling
Finskstøveren er et resultat av kryssavl på 1800-tallet da det i Finland var en økende interesse for å få fram en egnet jakthund av støvertype. Når det hele begynte vet man ikke nøyaktig, men noen har hevdet at det kan ha startet alt på 1700-tallet. Om det er tilfellet, kan man nok snakke om kun tilfeldig kryssavl, for noen særfinsk støvertype fikk man ikke før på andre halvdel av 1800-tallet.
Det sies at rasen er grunnlagt på svenske støvere (senere kalt hamiltonstøver), russisk kostromstøver, foxhound, harrier, kerry beagle (også kalt pocadan) og sveitserstøver, men i hvilken grad de enkelte rasene inngår, vet man ikke. I 1893 ble det imidlertid tatt et initiativ til å skape en homogen rase, fordi disse hundene ble svært populære på grunn av sine utmerkete jaktegenskaper. Den første rasestandarden ble klar i1932, og stamboka ble stengt i 1948.
Overordnet mål for rasen
Målsettingen for vårt avlsarbeid skal være å forbedre jaktegenskaper, helse, mentalitet og eksteriør.
Rasens populasjon
Populasjonsstørrelse
Rasens registreringstall har hatt en negativ trend de seneste årene fra 229 nyregistreringer i 2008 til134 nyregistreringer i 2012.
Denne trenden er synonym for de fleste støverrasene med noen få unntak. Årsakene er flere, men én er den stadig voksende ulvestammen som begrenser mulighetene for å bedrive jakt med drivende hund.
Gjennomsnittlig kullstørrelse
Et gjennomsnittlig finskstøverkull i 2012 ligger på 6,3 valper.
Effektiv populasjonsstørrelse
Ikke beregnet
Innavlsgrad
Gjennomsnittlig innavlsgrad (fem generasjoner) på kullene som gikk gjennom avlsrådet i 2012 lå på 0,939 %, noe som avlsrådet sier seg godt fornøyd med.
Bruk av avlsdyr
Finskstøveren i Norge og Sverige må betraktes som én populasjon fordi det i stor grad utveksles avlshunder på tvers av grensa. Ingen hannhund skal ha mer enn 6 kull totalt i Sverige og Norge. Hver tispe bør ha maksimum 3-4 kull. For å beholde størst mulig genetisk variasjon, kan det imidlertid settes ytterligere begrensninger der det forekommer flere aktuelle avlshunder i nær slekt.
Råd og nemd ønsker i utgangspunktet å ligge så tett opp til 0 i innavlsprosent som mulig (5 generasjoner), men det vil kunne gis anbefalinger opp i mot 3,5 % hvis det ikke foreligger opplysninger som skulle være til hinder for dette. Rådet vil unntaksvis kunne godkjenne innavlsprosent opp til maksimalt 6 %. Det må i så tilfelle være lytefrie hunder med utsøkte egenskaper det linjeavles på, og som kan tilføre gener det er viktig og befeste.
Innhenting av avlsmateriale fra andre land
Det er naturlig at det blir brukt hunder både fra Finland og Sverige i avl her i Norge, men det er under forutsetning at svenske og finske hunder oppfyller det norske avlsrådets krav til avlshunder.
Beskrivelse av kortsiktige og langsiktige mål
De viktigste målene er først og fremst å få en bredere avlsbase, skape sunnere hunder og beholde/øke de jaktlige egenskapene.
Prioritering og strategi for å nå målene
Få flere hanhunder inn i avlen, færre kull pr hund, drive størst mulig grad av utavl og vektlegge avl på sunne individer.. Norske Harehundklubbers
Helse
Generell beskrivelse av helsesituasjonen i rasen
Finskstøveren er i det store og hele en sunn rase, men noen defekter finnes. De mest vanlige beskrives under.
Forekomst av helseproblemer, sykdommer og/eller defekter
HD:
HD-frekvensen i finskstøver er ca. 15 %.
Antall HD-røntgede hunder fra 2002 til 2013 var 597 stykker, som tilsvarer ca 25 % av rasens populasjon.
| ÅRS-KULL | ANTALLAVKOM | ANTALLRØNTGET | FRIE(A/B) | SVAK(C) | MID(D) | STERK(E) |
| 2002 | 343 | 122 | 102 | 9 | 6 | 5 |
| 2003 | 219 | 61 | 56 | 2 | 2 | 1 |
| 2004 | 236 | 72 | 64 | 4 | 3 | 1 |
| 2005 | 246 | 58 | 53 | 2 | 3 | 0 |
| 2006 | 200 | 54 | 45 | 5 | 3 | 1 |
| 2007 | 243 | 66 | 60 | 1 | 3 | 2 |
| 2008 | 229 | 57 | 43 | 7 | 4 | 3 |
| 2009 | 194 | 44 | 34 | 4 | 4 | 2 |
| 2010 | 136 | 27 | 20 | 6 | 1 | 0 |
| 2011 | 185 | 32 | 28 | 4 | 0 | 0 |
| 2012 | 134 | 4 | 4 | 0 | 0 | 0 |
| 2013 | 32 | 0 | 0 | 0 | 0 | 0 |
| TOTALT | 2397 | 597 | 509 ≈ 85 % | 44 ≈ 7 % | 29 ≈ 5 % | 15 ≈ 3 % |
EPILEPSI:
I enkelte linjer forekommer arvelig epilepsi.
Hunder som rammes av epilepsi/epilepsilignende anfall for første gang i en så høy alder som 5-6 år, er ikke nødvendigvis disponert for den arvelige varianten av epilepsi (primærepilepsi).
Det kan da være sekundærepilepsi som utløses av andre fysiologiske feil eller mangler. Dersom blodanalyser eller andre kliniske undersøkelser kan stadfeste faktorer som kan ha vært utløsende for epilepsianfallet, og det for øvrig ikke er kjent at individet har nære slektninger med epilepsi, må bruk i avl kunne vurderes.
Der epilepsi eller epilepsi lignende anfall forekommer før 5 års alder gjelder følgende:
Hunder som selv har hatt EP-lignende anfall skal ikke anvendes i avl.
Hunder som har gitt avkom med EP-lignende anfall skal ikke anvendes i avl.
Hund hvis én av, eller begge foreldredyrene har hatt EP-lignende anfall skal ikke anvendes i avl.
I denne gruppen antas det at 100 % er anleggsbærere. (autosomal recessiv nedarving)
Kullsøsken til hunder som har hatt EP-lignende anfall skal ikke anvendes i avl.
Her antas det statistisk at 75 % er anleggsbærere.
Halvsøsken til hunder som har hatt EP-lignende anfall bør, om de skal brukes i avl, anvendes med stor forsiktighet.
Her antas det statistisk at 50 % er anleggsbærere.
KRYPTORKISME:
Kryptorkisme forekommer i ny og ne. Om bare ett enkelttilfelle oppstår i et kull, kan de øvrige kullsøsknene eller mor og far anvendes i avl, men med forsiktighet. Der det forekommer hyppigere, må en vurdere å utelukke avlsbruk.
ATAXI:
Ca. 15 % av rasen er bærere. En av foreldrene må være fri testet for at paringen skal bli godkjent eller anbefalt.
HJERTEFEIL:
Hjertefeil forekommer. Hard bruk av ikke utvokste hunder kan være en utløsende årsak til hjerteproblemer, men det antas at det også er genetiske komponenter for lidelsen. Hunder med hjertelidelser anbefales/godkjennes ikke til avlsbruk. Heller ikke når det er hunder i nær slekt som har lidelsen. Der det er mistanke om slike lidelser i slekta, kan avlsrådet kreve grundig undersøkelse som attesteres fra kompetent hold.
HUDPROBLEMER/ALLERGI:
Hudproblemer forekommer i rasen. Hunder der det finnes dokumenterte hudproblemer i nær slekt, kan anvendes i avl, men da kun under ren utavl.
Forekomst av reproduksjonsproblemer
Det finnes enkeltindivider som ikke parer, men det er ikke noe stort problem i rasen. Da dette ikke er noe problem finnes verken kortsiktige eller langsiktige mål for dette.
Beskrivelse/prioritering av kortsiktige og langsiktige mål
Det har høy prioritet å unngå lidelser/defekter som svekker rasens generelle helse, og en må søke å stimulere rasemiljøet til å opptre redelig, og med stor grad av åpenhet, omkring defekter og sykdommer.
Mentalitet og bruksegenskaper
Jaktprøver, bruksprøver og mentaltester
Finskstøveren hevder seg meget godt på jaktprøver så vel i Norge som i Finland og Sverige. Det har rasen gjort over lengre tid og derfor har den blitt en svært populær harehund i de tre landene.
Prioritering og strategi for å nå målene
I tillegg til gode jaktegenskaper skal det legges vekt på at avlshundene også er dresserbare og lette å få klovdyr-rene. For å opprettholde og helst forbedre bruksegenskapene, skal det avles på individer som gjennom jaktprøver har bevist at de besitter de rette egenskapene.
Atferd
Atferdsproblemer
Finskstøveren er en hengiven og trivelig hund, aggressivitet finnes omtrent ikke. Mentaliteten på rasen har bedret seg betraktelig de seneste ti år. Rasens mentalitet ansees i dag å ikke være noe stort problem, men enkelte individer kan fremdeles være i overkant myke.
Prioritering og strategi for å nå målene
Unngå å avle på hunder som har en mentalitet som ikke er ønskelig.
Eksteriør
Eksteriørbedømmelser
Finskstøveren hevder seg meget godt på utstillinger, og rasen ligger i snitt nær opp til rasestandarden. I dagens eksteriørbedømmelser fremholdes som oftest at hundene har en god kroppsbygning, med stram rygg, gode vinkler, poter og et godt gemytt.
Når det gjelder mindre gode eksteriøre trekk, så er det som oftest snakk om størrelse og at enkelte er vel grove.
Overdrevne eksteriørtrekk
Enkelte hunder er for lange i ryggen noe som ikke er ønskelig med tanke på belastningen de utsettes for under jakt. Det finnes også en del hunder som er for store og tunge, noe som igjen gir større påkjenninger på hunden. Løse albuer forekommer også, og sammen med en tung kropp kan dette gi skader.
Prioritering og strategi for å nå målene
Det bør ikke avles på for store og tunge hunder, og skal en slik hund gå i avl så bør ikke partneren ha den samme bygningen. Majoriteten av avlshundene bør ikke ligge i det øvre sjikt når det gjelder størrelse. Vi ønsker noe mindre/lettere hunder for blant annet å unngå skader, de skal også være lett-trente. Dette har også kommet til uttrykk fra rasens hjemland.
Oppsummering
Prioritering av viktige kortsiktige og langsiktige mål
Avlsrådet for finskstøver arbeider etter de retningslinjer om avlsarbeid som er fattet av NKK og NHKF, videre har avlsrådet utarbeidet egne avlskriterier og avlsmål for rasen. RAS vil i tillegg til dette være et godt hjelpemiddel for å bekjentgjøre og sikre kontinuitet i avlsarbeidet i rasen.