Far: N UCH N J(D)CH Vidstiges Miko SE37554/2014
Mor: Mira NO49038/12
10. oktober i 2016 var det atter en gang klart for årets høydepunkt, nemlig harejakt på fjellet. På disse turene er vi en flott kameratgjeng som har holdt sammen i snart 25 år. På det tidspunktet hadde jeg finskstøver Caysa etter Dorthe til Bjørnstad. Ei god jaktbikkje som jeg hadde mye glede av. Hun rakk ikke å bli NJCH, men hadde det i seg. Etter 2 dager på fjellet så haltet hun så mye at veterinær måtte oppsøkes. Der var beskjeden at skulderskaden som ble påvist var av en slik karakter at tiden som jakthund var over.
Litt mørk til sinns startet prosessen med, hva gjør jeg videre nå? Oktober er på en måte ikke den måneden det ligger flest kull med finskestøvere ute for salg. Som postmannskap for de andre gutta på fjellturen var det naturlig å scanne internett etter valper. Det lå 2 kull ute på det tidspunktet. Dogweb fikk meg til å fatte interesse for kullet som Maya var en del av. Selv om mor og far ikke var all verdens meritterte, så var det veldig mye bra jaktegenskaper bakover i begge linjene. Noen telefoner til Øystein Oland som hadde kullet for den egentlige oppdretteren, samt samtaler med Knut Hondrom, fikk meg til å vurdere valp fra dette kullet. Skulle jeg ha hund å jage med neste høst så måtte jeg få tak i hund nå.
Så vidt hjemme fra fjellet tok jeg med meg kona og reiste til Gjerstad i Aust Agder. Vi møtte et flott kull med 4-5mnd gamle valper. Vi var enige på forhånd om å ta med en valp hjem hvis kullet så bra ut. Vi var også enige om at kona skulle velge valp helt uten påvirkning fra meg. Valp ble det og valget falt på Maya. Jeg vet ikke hvilke utvalgskriterier kona hadde, men vi har ikke angret en dag.
Det første slippet med Maya ble gjort i et terreng jeg disponerer i Hemsedal. Jeg skjønte nærmest umiddelbart at Maya var noe spesielt. Ho dro ut på søk som en voksen hund, tok ut hare og jagde både bra og lenge. Det var faktisk så bra at jeg ikke turte å si det til noen andre en de helt nærmeste, i frykt for å bli beskyldt for å fare med røverhistorier. Jaktlysten og iveren var så høy at jeg måtte begrense slippene resten av den første sesongen.
Maya fortsatte å utvikle seg positivt i sesongen som fulgte. Den eneste nedturen den sesongen kom da vi reiste på utstilling. Vi forstod jo selvfølgelig at Maya ikke var den peneste finnen i Norge, men at ho skulle bli vurdert som mindre pen syntes vi var urettferdig. Dessuten er ho veldig sjarmerende!!!
Sesongen 2018/19 mente jeg at ho var klar for prøver. Bra med trening, mye takket være sønnen min, var ho klar for sin første jaktprøve 15.10. Åpen prøve I Gudbrandsdalen som gikk til 1. ÅP, og vi var i gang. Neste prøve ble en bomtur til Gjøvik, fikk ut, men tidlig dødtap. Ny åpen prøve i Gjerstad og ny 1. ÅP.
Så var vi klare for EP i Aust Agder og det ble en historie jeg bare må fortelle. Min jobbsituasjon gjorde at jeg dessverre ikke kunne være i Aust Agder den første prøve dagen. Jeg spurte alt av venner og familie om de kunne reise med Maya, men ingen kunne. Jeg kontaktet arrangør som var utrolig positiv. Kom ned med bikkja så skal vi ordne noen som kan gå med ho var beskjeden. Etter lang dag på jobb heiv jeg meg i bilen og kjørte Maya til Aust Agder. Der møtte jeg Magnus Tjelmeland som skulle gå med Maya. En takk til Magnus som ikke kjente hverken meg eller bikkja. Jeg kjørte deretter hjem til Østfold, sov bitte litt og reiste på jobb. Ventet spent på melding og fikk etter hvert høre fra Tjelmeland at Maya hadde jaget 120 min rett inn og dommer Lars Risholt var fornøyd. Jeg kjørte ned etter jobb og gikk selv på dag 2. Litt mere kladdeføre da, men vi jobbet inn full tid da også.
Med blod på tann var det å reise hjem for å scanne den svenske terminlista. Jeg så at de fleste prøvene i Sverige krevde RR, så da ble det å melde på til det først. RR ble bestått og Maya påmeldt til Hagfors provet. En fantastisk flott gjeng arrangører møtte oss der. Maya jaget full tid begge dager, ble prøvevinner og fikk således sitt Svenske JCH. Med det var prøvesesongen over. Maya ble kåret til beste finskstøver under 36 mnd.
Jeg er utrolig takknemlig over å ha Maya i mitt eie. Hun er like mye en familiehund som en jakthund. Snørekjører på ski, bærer kløv på fjellturer og ikke minst så er hun kjempeflink til å sjarmere matmor. Vi kommer til å forsøke oss på et valpekull i 2020. Får prøve å finne en pen hannhund som kan kompensere litt for manglende skjønnhet hos Maya;)
Ønsker alle lykke til med jaktsesongen og eventuelle prøverJ
Olav Unnestad
